Plutselig en dag var det
der, inne i hodet mitt, et dikt jeg leste på gymnaset i tysktimene.
Et dikt skrevet for veldig lenge siden, av Matthias Claudius,
1740-1815.
Et dikt jeg ikke husker noe mer fra enn akkurat dette: at
den som reiser har noe å fortelle. Og ikke bare har den som foretar
en farlig og strabasiøs reise blant ville dyr og høye fjell noe å
fortelle, den som reiser hjemmefra til jobben har en historie, den
som går til postkassa har en historie.
I alle fall - jeg husket to
linjer fra et dikt og begynte å fotografere. Jeg er spesielt opptatt
av bevegelse, reise. Jeg ser ut av vinduet på toget og bussen og
fotograferer. For det meste er det trær og jorder, av og til folk.
Og noen ganger kommer man til en stasjon der man vil gå av og ta et
lite stopp. Noen ganger går man av på feil sted, og av og til
kommer man forseint til toget. Akkurat som i livet.
Det er mest trær og
jorder der også.
Akrylmaling,
akrylbinder, trykk av foto på lerret.
Sprayet
med UV-beskyttelse.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar